For 15 år siden ville kanskje ingen klart å uttale navnet, mens i dag er Quentin Tarantino et av filmverdens mest kjente navn. Tarantino har laget filmer som allerede regnes som kultfilmer og klassikere, for eksempel Reservoir Dogs, Pulp Fiction og Kill Bill.  Men hva er det som gjør Quentin Tarantinos filmer så spesielle? Jeg vil si mange, som for eksempel den dramaturgiske oppbygningen (særlig i Kill Bill og Pulp Fiction der filmen hopper i tid og det første som skjer er det siste i historien eller omvendt), eller den konstante bruken av musikk (gjerne fra 70 tallet). Tarantinos filmer er også gjennomsyret av referanser, satirer og hyllester til populærkultur, filmer og tvshow fra tiden da Tarantino var ung. Eks: Spagetti Western, Japanske filmer og tegnefilmer. Men han siterer og refererer også veldig ofte til sine egne filmer. Tarantino gir gjerne rollene i filmene sine like navn, eks: i Reservoir Dogs snakker Mr. White om ekskjæresten sin Bama (kort for Alabama) og i filmen True Romance heter den kvinnelige hovedrollen Alabama. I Reservoir Dogs heter rollen til Michael Madsen Vic Vega, i Pulp Fiction heter rollen til John Travolta Vincent Vega (de skal visst være brødre). I en tarantino film er det gjerne kule biler fra 60-70 tallet som for eksempel Chevrolet eller Cadillac og det er alltid en scene filmet fra et bagasjerom. Kofferter blir hyppig brukt, dialoger og vold opptrer ofte offscreen og enkelte scener er filmet helt uten klipp.

Men mest kjent er kanskje Tarantino for sin kontroversielle voldsbruk som har fått husmødre mot filmvold til å sperre opp øynene, og gråte blod, mens filmelskere koser seg glugg i hjel og ender opp i en kraftig latterkrampe. Jeg er av sistnevnte kategori og blir ekstremt fascinert av hvordan Tarantino løser voldscenene. Og det er her hovedvekten av fokus vil ligge i denne godt over gjennomsnittlig lange bloggposten. Jeg vil fortelle om enkelte voldscenener og offscreen bruk fra tre av de Tarantino filmene jeg mener er best: Reservoir Dogs, Pulp Fiction og Kill Bill Vol 1. Jeg vil også vise til likheter mellom filmene.

RESERVOIR DOGS – Did you hear that?

Reservoir dogs var den første langfilmen Tarantino lagde. Filmen handler om en gjeng yrkeskriminelle som sammen skal rane en gullsmed. De har alle fått et alias (Mr. Orange, Mr. White, Mr, Pink, Mr. Blue, osv) av sjefen sin og fått streng beskjed om at ingen personlig informasjon skal utveksles. Slik kan ingen tyste på hverandre. Men det de ikke vet er at det er en muldvarp fra FBI blant dem. Selv om filmen legger opp til at man skal få se et ran foregår omtrent resten av filmen i et varehus hvor de snakker om hvordan jobben gikk til helvete.

Den antageligvis mest kjente scenen fra denne filmen er den der Mr. Blonde (Michael Madsen) skjærer av øret til en politimann. Han har tatt politimannen som gissel, teipet han fast til en stol, satt på radioen og står og danser foran han. I hånda har han en gammeldags barberhøvel. Nå og da strekker han seg frem og snitter politimannen i ansiktet. Til slutt skjærer han av øret til politimannen, løfter det opp og sier «Was that as good for you as it was for me? Hey, whats going on? Did you hear that?». Temmelig grotesk. Størsteparten av de som har sett denne scenen vil antageligvis banne på at de har sett et øre bli skjært av hodet på en person, men det som faktisk skjer er at kamera panorerer vekk i det Mr. Blonde skjærer. Man ser altså aldri at mannen får skjært av øret, man bare hører det. Dette kan vi kalle offscreen vold, vold som skjer, men som ikke er i bildet. Og dette er et velkjent Tarantino varemerke inspirert av Alfred Hitchcock selv. I den verdensberømte dusjscenen i filmen Psycho (1960) ser man nemlig aldri at kniven kutter opp Janet Leigh selv om mange vil tro det. Det er hovedsakelig lydsiden som lurer deg og dette kan man se at Tarantino tar i bruk flere ganger i både «Dogs» og de seinere filmene hans. En annen ting som er lurt med å panorere vekk er at filmen ikke tramper over usmaklig grensen. Det å bruke en karismatisk mann som danser til en fengende 70talls låt setter også et uskyldig og nær humoristisk preg på scenen. Og det er disse kontrastene mellom humor og grotesk vold som Quentin Tarantino balanserer i mine øyne perfekt.

Her er mange Tarantino ingredienser til stede. Musikken, offscreen volden, en ekstremt lang kamerabevegelse og en Cadillac coupe DeVille. I tillegg fades musikken ned når Mr. Blonde forlater bygget, musikken gis da et mye mer levende preg. Det er kun inne i varehuset musikken finnes. Musikken fades opp når han går inn i huset igjen og man skjønner at man er inne i det syke universet som foregår i varehuset igjen. Merk at akkurat i det Mr. Blonde går inn i varehuset lyder teksten i sangen «Please, please» over politimannens klynking og stønning. (Denne typen bruk av musikk finner vi også i Pulp Fiction når Bruce Willis skal redde Ving Rahmes fra S&M døden)

PULP FICTION – Blodige biler

I dette klippet fra Pulp Fiction finner vi også offscreen elementet. Vi ser aldri hodet til mannen i baksetet bli truffet av kulen, det bare eksploderer i blod. Samuel L. Jackson får hjerne i håret og den ellers så fine hvite bilen blir spraylakkert rød innvendig. (I «Dogs» finner vi en lignende scene der Mr. Orange ligger blødende i baksetet på en Pontiac). Jeg syns det kuleste med denne scenen er samtalen de har etterpå, hvor de diskuterer hvem sin skyld det var og hvordan John Travolta snakker som om han bare har knust ett vannglass, mens Samuel L. Jackson snakker som en sint forelder.

Dette med offscreen skal jeg ikke slippe helt enda, for det er ikke bare i voldsscenene at ting foregår offscreen. I både Pulp Fiction og «Dogs» foregår hele dialoger uten at vi ser personene som snakker, det er gjerne bilde av en gang isteden.

I dette klippet ser vi hvordan personen som snakker ikke vises i det som nesten kan kalles en monolog/enveis dialog. Bildet veksler mellom rett på ansiktet til Butch (Bruce Willis) og bak hodet til Marcellus Wallace (Ving Rhames). Istedenfor at vi får se personen som prater, men ikke hvem han prater til, snur Tarantino på det og alt vi har å se på er en relativ utrykksløs Bruce Willis, men det er også noe av det som krydrer Tarantino filmene, for det er mange scener der det skrikes, skråles og overspilles (les: The Crazy 88’s fra Kill Bill Vol1) og så plutselig skrus tempo helt ned og stilen og rytmen får en total omveltning. Dette skaper kontraster få gjør bedre, etter min mening.

KILL  BILL – The Crazy 88’s

Det er tydelig at Quentin Tarantino liker samurai og marshal arts filmer, og det får han virkelig bevist i Kill Bill. Kill Bill er definitivt den filmen der flest kultklassikere / tvprogrammer og annen populærkultur fusjonerer inn i en herlig blanding. Her finner du Spaggeti western, japansk anime, Bruce Lee referanser (den gule drakten til Uma Thurman), elementer fra kinesiske Wuxia filmer fra 70 tallet og ny musikk for hvert andre minutt. Tarantino var så opphengt i disse martial arts filmene filmet i Shaw Bros. studio i Hong Kong at han dro ned og filmet der selv.  

I Kill Bill har Tarantino lagt offscreen volden litt vekk. Her er det snakk om blod, blod og mer blod. Det spruter og det splætter og her skal du få se en av de største voldsorgiene sett i nyere film.

(digresjon: kjenner du igjen skriket som kommer både på 2:05 og 4:07? Det kalles Willhelms Scream og er brukt i utallige filmer som en innside joke lydmiksere imellom. Willhelms skrik ble først brukt i filmen Distant Drums fra 1951)

Dersom du ble kvalm beklager jeg, men jeg syns dette er helt fantastisk å se på. Det er flere grunner til dette, men først vil jeg ramse opp årsaker til hvorfor dette ikke burde være for voldsomt for mannen i gata.
1. Du får ingen innblikk i The Crazy 88’s som individer, de er som en masse med mennesker som du ikke har noe grunnlag for å sympatisere med.
2. Ansiktene deres er dekket av masker, slik at deler av ansiktsuttrykkene går tapt.
3. De skriker og skråler så mye at det blir helt parodisk.
4. I det The Bride/Beatrix (Uma Thurman) napper ut øyet på den ene soldaten blir det hele svart hvitt og blodet ser bare ut som vann. (Dette er kun på den amerikanske og europeiske versjonen. Selv med 18 års grense måtte denne scenen ha blitt kuttet ned eller helt vekk dersom den skulle beholdt fargene. Tarantino valgte isteden å gjøre om scenen til et slags filmnoir innslag eller en tribute til svart hvite martial arts filmer. Mange mener scenen er bedre i svart hvitt.)

5. Musikken er som i «Dogs» ganske lystig og kul, istedenfor skummel og fryktingytende orkestermusikk som gjerne brukes for å fortelle deg hva du skal føle. Og akkurat det er ganske viktig, for ved å bruke musikk som forteller deg at du skal føle deg glad og litt på dansefoten under en massakre er en ganske pussig kontrast i seg selv. Tarantino bruker denne kontrasten for å viske ut det groteske og kanskje få folk til å se på vold med andre øyne.
6. Det er så mye blod at det bare blir komisk. Det samme går for lydeffektene. Denne scenens inntryk hviler i mine øyne 50% på lyden om ikke mer.
7. Scenen minner mer om en tegneserie enn en film.

Måten Quentin Tarantino kombinerer musikk og koordinert slossing som nesten tipper over til dans  utføres med en imponerende presisjon og et imponerende tempo. Det kan til tider se ut som en kombinasjon av ballett, breakdance, capoeira og turn. Når plutselig strømmen skrus av og det blir helt blått minner scenen meg om en musikkvideo. Kontrasten fra det intense gule og røde, til det svart hvite, til det avslappede blå gir en stilig kontrast og en slags harmoni og fargebalanse i denne ellers ganske voldsomme scenen.

Quentin Tarantino selv mener filmen kan sees av barn helt ned i 12 års alderen.
For Quentin Tarantino selv mener vold er en sjanger i seg selv på lik linje med drama, action og humor. Og som filmfolk flest, liker han å leke med sjangere. Da ender vi opp med oppfinnsom og original vold dersom man kan kalle det, det. Spekulativt eller ei? Morsomt er det.

QUENTIN TARANTINO KJENNETEGN OG FUNFACTS

1.     Jobber gjerne med de samme skuespillerne om igjen. Eks: Uma Thurman, Samuel L. Jackson, Harvey Keitel, Michael Madsen og Tim Roth.

2.     Refererer ofte til Nederland. Åpningssangen i «Dogs» er laget og fremført av nederlendere. Navnet til hovedrollen i Kill Bill: Beatrix er navnet på den nederlandske dronningen. De snakker om amsterdam i åpningen av pulp fiction. Mr. Orange referer til Nederlands nasjonalfarge; oransje. Det ordentlige navnet til Mr. Orange er Freddy Newendyke, et kjent nederlandsk etternavn.

3.     Mexican standoffs. Tre eller flere karakterer peker pistolen sin mot hverandre.

4.     Spiller ofte en liten rolle i filmene sine.

5.     Har ofte med en dame i en hvit og sort buksedress i filmene.

6.     Lager ofte falske produkter til filmene sine ettersom han hater produktplassering. Som for eksempel sigarett merket Red Apple.

7.     Ordet Fuck blir brukt i Pulp Fiction 265 ganger

Baggasjebilde fra Reservoir Dogs

Baggasjerombilde fra Kill Bill vol1

Baggasjerombilde fra Jackie Brown

Baggasjerombilde fra Pulp Fiction

Vil du lese om flere kjennetegn og funfacts, gå inn på

http://www.imdb.com/name/nm0000233/bio

Kilder

http://forums.comingsoon.net/archive/index.php/t-30465.html

http://www.youtube.com

http://www.imdb.com/title/tt0110912/

http://www.imdb.com/title/tt0266697/

http://www.tarantino.info/wiki/index.php/Mr._White

http://www.imdb.com/name/nm0000233/bio

http://www.imcdb.org/movie_105236-Reservoir-Dogs.html

http://home.nikocity.de/fabianweb/pulp.html

Et fantastisk Cartman øyeblikk.

J.

andersen_jakob@hotmail.com